Project Description

Tjurrubrenning

Her har vi flere tjurrumiler på et lite område. Tjurru er dialektformen for tjære. Det var gropmiler som ble lagt på denne måten i sterkt hellende terreng. I enden av gropa laget de en liten avsats hvor de plasserte tjærebøtta.

Tyrived
De la never i bunn av gropa etter taktekkingsprinsippet. Tyriveden ble stablet på en spesiell måte. Mila ble dekt av torv. Brenningen startet ved at mila ble tent i toppen. Etter som veden ble varmet opp, rant tjurrua/tjæren ned i bøtta.

Tyri er fettstoffet (harpiksen) en finn i røttene og kjerneveden til furutreet. For å få ut tjæra ble ei grøft eller grop (gjerne kalt ”tjurremile”) spadd inn i skrånende terreng. Innsida ble dekt av trevirke, sand og never, og deretter fylt opp med tyrived. Så ble hele vedstabelen dekt av torv, og påtent i toppen eller langs kanten. Varmen jobba seg innover i vedstabelen, og tjæra ”svetta” ut. For å samle opp tjæra, ble det satt ei tønne i botnen av gropa, eller det ble laga til ei renne så tjæra rant ut av gropa.
Den utnytta råstoffet bedre, og ga større produksjon. Rester etter slike ovner ser i dag ut som avlange rør.

   POST 5 PÅ KARTET

TJURRUBREBRENNING HOS OSS I VIKINGTIDA

I Os har vi funnet 3 tjurrumiler fra perioden fra Vikingtida til Svartedauden. Det viser at det har vært fast bosetting her i denne tida.

Disse milene er funnet ved og av:
1 .Nordgård i Narjordet; av Aksel Nygård.
2. Berg i Dalsbygda; av Arvid Bakken.
3. Aamo i Dalsbygda; av Jon Aamo.

Det var tre fordeler med å brenne tjurru/tjære på myr:
1. Tjæremila var enkel og rask å lage.
2. Bedre kvalitet. Den tynne tjæra for medisinsk bruk ble liggende øverst.
3. Mila var brannsikker fordi tjæra rant ned i et hull i myra. Vannet i hullet hindret at tjæra tok fyr.

FORSKJELLIGE MÅTER Å BRENNE TJURRU PÅ

Den enkleste måten å brenne på, er  brukt her ved denne posten – ei gropmile i hellende terreng. De kunne også lage tjæremile på fast mark. Milebotnen (-bunnen) var da som ei halvkuleformet forsenkning i bakken, og tjæra rant ut i et rør fra midten av mila. Tjurruhjellen ble lagt i hellende terreng, hvor den ytre delen ble bygd opp som en hjell. Her ble det bedre plass til tapping. Tjæreovnen ble bygd av teglstein, og denne typen fikk ei stor utbredelse i 1740-årene.

Tjærebrenning i gryte ble brukt når en skulle ha små kvanta. Gryta ble fyrt med tyrived og snudd opp-ned over en stein. Over gryta tente de et bål. Tjæra rant ned, enten i et hull eller i et uthogd mønster i steinen under.

Tjærebrenning var ofte dugnadsarbeid, der flere garder gikk sammen om ei mile. Veden i mila burde legges på i løpet av en dag, for det var ikke bra at det kom regn på mila under arbeidet.

BRUK AV TJÆRE

Tjære hadde spesielt stor betydning i mellomalderen, fra 1000-1500. De tjærebredde skipa side i denne tida. Stavkjerkene og noen av husa på garden ble også tjærebredd. Dessuten var det fast arbeid ved påsketider å tjærebre hesteslaer, redskaper og ski. Det ble også solgt mye tjære til utlandet.