GAMMELVEIEN

Post 17

Post 17: Gammelveien 2018-11-06T18:55:29+00:00

Project Description

Gammelveien

Slik du ser veien nå, har den vært i bruk i 110 år, fra 1820 til 1930. Denne veien ble stort sett brukt om sommeren, men deler av den ble også brukt om vinteren.

   POST 17 PÅ KARTET

Historisk utvikling

Steinalder
Ferdselen mellom Østersjøen og norskekysten gikk etter stier. Mye tyder på at vi hadde en sti akkurat etter denne traséen. Også i steinalderen har det bodd folk både i Narjordet og på Os.

Vikingtid
Slåttevei og skogsvei for Osgarden. Vikingene på Os brente også tjurru i Narjordet.

Pilegrimsvei
Pilgrimene kom etter denne stien, som kom ned i dalbotnen ved Sønvisgarden i Narjordet. Kjøkkenmøddinger forteller oss at ferdselsfolket rastet, og kanskje også overnatet ved Sønvisgarden.  Vi har også en eldgammel sti på den andre sida av elva.

Setervei
Før det ble fast bosetting østafor Os, hadde Mosengen og Osgarden setrer og slåtter i Narjordet. Mosengfolket brukte veien på andre sida av elva, mens Osgardsfolket brukte denne veien her til setra. Senere er den brukt som setervei av gardene på Røste, Myre og Høsøien.

Kløvvei
I årene fra 1660 til 1820 var den kløvvei for Narjordet, Narbuvoll, Øversjødalen, Tufsingdalen, og den øvrige trafikken fra Idre og Särna i Sverige.

Kopparleden
Navnet på veistrekninga og forbindelsen mellom de to kobberbyene Falun og Røros. Det meste av trafikken til Sverige foregikk på vinterføre.

Kjerrevei
Først i 1820-åra ble det sommervei for hest og kjerre. Nå ble også de første bruene bygd østover dalen. De første årene ble kjerreveien også brukt til køltransport fra dette området og til Røros. Etter at jernbanen kom i 1877, ble det kjørt mye varer her. Veien lå lunt til i terrenget, og den var lett å holde vedlike. Veien ble brukt bare om sommeren. Vintertrafikken gikk for det meste etter elveisen. Om våren måtte de «slå opp veien», dvs. at de måket opp de veipartiene som ikke var bare for snø.

Vei nr. 138
Denne veien var bygdevei nr. 138, som gikk fra Os skysstasjon til Tufsingdalen, og rode 14 fra Holm til Røbekken i Narjordet. Brua over Nøra ved Holm ble bygd i 1801, og over Røbekken i 1826.

Veier i Norge

I Frostatingsloven og Gulatingsloven finner vi de første bestemmelser om veier og veihold. Magnus Lagabøtes landslov (vedtatt 1274-76) har utførlige bestemmelser om veier og vedlikehold som ble pålagt gårder og bygdelag. Under ledelse og kontroll av lokale myndigheter bygde bøndene gradvis ut et omfattende veinett, som i det vesentlige bestod av rideveier og vinterveier (snl.no).

Den første kjøreveien el. kongeveien i Norge, beregnet for hjultransport, ble bygget i årene 1625-1630 mellom sølvgruvene på Kongsberg og havna i Hokksund. Omkring 1650 ble den forlenget til Drammen og Christiania (Oslo). Siden ble kongevei en felles betegnelse for gjennomgående hovedveier anlagt av statlige myndigheter. Veiene som ble bygd fram mot 1851, da Veiloven ble vedtatt, var av heller dårlig kvalitet. Fram til nå lå ansvaret for veivedlikeholdet på bøndene som bodde i distriktene.

Fra 1851 ble det det offentliges ansvar. I 1931 kom den nåværende ansvarsfordelinga mellom stat, fylker og kommuner. Samlet offentlig veilengde i 2013 (i flg. SSB) var 93 870 km. Av dette var det 11% riksveier, 47% fylkesveier og 42% kommunale veier. Derav motorvei ca. o,3%. For øvrig har vi ca. 126 000 km private veier i Norge; derav ca. 50% skogsbilveier!

Først i 1951 opphevet Stortinget formelt det gamle skyssvesen, der hest og kjerre hadde fraktet varer og personer mellom faste skysstasjoner langs hovedveiene. Da var det lenge siden denne måten å ferdes på hadde utspilt sin rolle. Nøyaktig 100 år tidligere var det startet bygging av Hovedbanen – vår første jernbanelinje – mellom Christiania og Eidsvoll; åpnet i 1854. Rørosbanen ble åpnet av Kong Oscar II lørdag 13. oktober 1877. Det var da en smalsporet strekning, ombygd til normalspor i 1941.