SETERDRIFT

Post 23

Post 23: Seterdrift 2018-11-06T19:11:23+00:00

Project Description

Seterdrift

Nørdalen har i noen hundre år vært seterområde for Osgardene.
Fra 1660-årene og utover er Nørdalen nyttet til seterområde for Nøra, Røste, Myre og Høsøien. Fra samme tid er det også blitt fast bosetting i Narjordet. De to setrene til venstre her, tilhører Røstegardene.

NÅR SETRET DE?
Noen garder hadde vår-seter og høstseter. Vårsetra lå nærmest garden, gjerne på en lun og varm plass hvor våren kom tidlig. Dit flyttet de oftest før sankthans. Her oppholdt de seg til det ble beite på sommersetra, som lå lengre borte fra garden – nesten helt inne på snaufjellet. 11. august var fast flyttedag til høstsetra som lå nærmere garden. Derfra flyttet de heim sist i september eller først i oktober.

   POST 23 PÅ KARTET

HVORDAN FOREGIKK SETERFLYTTINGA?

Før de flyttet på setra, måtte klauvene på kyrne skjæres. Budeia måtte sørge for å få med det nødvendigste av mat og klær. Spekekjøtt, flatbrød, mjøl, kaffe og sukker var viktig å ha med. Dessuten bundingsgarn, såpe, jurfett, og medisinene nafta og Hoffmanns dråper.  I tillegg ble nødvendige klær pakket sammen og kjørt til setra med hest og veltvogn.

De som kunne kjøre til setra, tok ofte med seg grisen og katten. Alle setrene hadde ikke vei, og utstyret måtte kløves på hesteryggen. Budeia og gjetergutten gikk med kyrne til setra. Noen hadde en setervei på bare 5 km, mens de som hadde lengst vei, måtte gå 30 km.

Markaslåtten

Nedafor posten her, er det ei gammel slåtteng. Helt fram til dette århundre ble det meste av fôret på en gard sanket i markaslåttene- det beste slåttelandet lå i setertraktene. Der ble det slått med ljå. Graset ble tørket på bakken og kjørt eller båret inn i ei utløe.

For å få størst mulig avling, var det helt nødvendig med veksling mellom beiting og slått annethvert år. Samtidig som enga ble beitet, ble den også gjødslet av kyrne.

HVORFOR SETRET DE?

Landskapet nære garden kunne ofte være furumoer med lite gras for beiting. Derfor måtte de flytte dyra til områder med godt beiteland, gjerne opp i bjørkeskogen, hvor det oftest var fuktigere og frodigere grasvegetasjon. Det ble også for stor belastning på vegetasjonen hvis buskapen beitet på samme område hele sommeren.