ESKER

Post 27

Post 27: Esker 2018-11-06T19:20:15+00:00

Project Description

Esker

For 10 000 år siden var den store innlandsisen i ferd med å smelte. Store mengder smeltevann rant oppå isen, i tuneller under, eller etter hvert som isen smeltet ned, mellom iskanten og dalsiden. Isen var tykkest i sør og øst og store mengder smeltevann rant mot nordvest gjennom Nørdalen.

Smeltevannselvene førte med seg sand og grus som ble avsatt i bunnen av istunnelen. Avhengig av vannmengde og strømningshastighet, ble lag på lag med sand, grus og stein avsatt. Da isen etter hvert smeltet bort, ble disse massene liggende igjen som langstrakte egger eller rygger i terrenget. Slike lanskapsformer kalles eskere. Egga mellom Langtjønna og elva er en slik esker og er dannet på denne måten. Ryggen vi står på kalles en slukås og er dannet av smeltevann som rant langs iskanten og dalsiden før den plutselig fant seg veg ned gjennom isen og avsatte sand og grus i istunnelen. Ryggen stopper mot sletta nedenfor som ligger på 720 moh. og representerer nivået til Øvre Glåmsjø. I møtet med dette vannspeilet mistet vannmassene sin kraft.

ENORME ISMENGDER
Den siste istida starta for ca. 115 000 år siden. Gjennom lang tid kom det mere snø om vinteren enn det som smeltet i løpet av sommeren. Etter flere tusen år med kaldt klima, bredde en mektig iskappe seg over landet og nådde i øst og sør langt inn i Russland, de baltiske landene, Tyskland og Danmark. I vest nådde iskanten helt ut på kontinentalsokkelen. Over Bottenvika var isen tykkest, og var her ca. 3 000 meter tykk!

   POST 27 PÅ KARTET

Is-skillet

Innlandsisen smeltet bort for ca. 13 000-8 500 år siden. På slutten lå is-skillet (den høyeste delen av innlandsisen) fra Rondane, over Østerdalen, sør for Femunden og inn i Sverige. I Nord-Østerdal rant smeltevannet derfor nordover, over hovedvannskillet ved Hjerkinn, Kvikne og Røros.

Fordi isen var tykkest i sør og øst var trykket under isen høyest her. Smeltevann ved bunn av breen ble derfor presset mot nord og vest. Mange steder også mot bakke. Etter hvert som breen smeltet, ble områdene omkring dagens vannskille isfrie (Kvikneskogen-Rugldalen). Lenger sør lå det fortsatt is og hindret vannet å drenere mot sør. Det hopet seg derfor opp enorme smeltevannsmengder mellom isen i sør og det naturlige vannskillet i nord og dannet store bredemte sjøer i Nord-Østerdalen. En av disse var Øvre Glåmsjø.

Øvre Glåmsjø

De største sjøene fikk spesielle navn. En av disse, Øvre Glåmsjø, var til dels en åpen bresjø inn mot en nedsmeltet og isfri dalside, men opptrådde ofte som vannfylte kammer og hulrom under isen. Øvre Glåmsjø hadde hoveddrenering over Kvikneskogen (700 moh.) mot Orkla-dalføret.  

Flata på jordene foran oss er dannet av sand og grus som smeltevannet førte med seg og avsatte i nivået til Øvre Glåmsjø som her ligger på ca.720 moh.

Hovedisskillets (isdelersonens) beliggenhet (gml. versjon vist med spraglet grått belte), med små variasjoner innenfor sonen for siste istids maksimum og etterfølgende avsmeltingsperiode. Isskillet lå i tidligere faser nærmere vannskillet i nord og nordvest, men isskuring med retning mot NV, for eksempel ca. 3 km øst for nordenden av Storsjøen (se svart pil) viser at isskillet i en sen fase har ligget i alle fall så langt sør. Dette fremgår også av at isoverflaten i en sen fase i avsmeltingen har hatt et fall mot N–NV (rød pil) mens den generelt senket seg vertikalt ved nordenden av Storsjøen.

Laterale smeltevannsløp (røde piler) ved Atna vest for Østerdalen viser en isoverflate som faller i nordlig retning (VNV–NØ) der også (se figur 4), og justert beliggenhet for siste isdelersone er antydet med gul farge. Posisjon for randmorene med antatt alder eldre enn siste isavsmeltingsfase er vist med grønn ring (o) — ved Rendalssølen V for Femunden, og, med mer usikker alder, ved Møklebysjøen V for Østerdalen.

Dreneringen av vannet mot sør ved tappingen av Nedre Glåmsjø og dannelsen av Jutulhogget.

Slik dannes en esker. Figuren til høyre viser hvordan en smeltevannselv under isen bygger opp lag på lag med sand og grus. Til venstre slynger en langstrakt rygg (esker) seg gjennom landskapet etter at isen er borte. Etter Jansen, I. J. 1986.

Kartutsnittet til venstre viser isskillet og antatt isbevegelse i en tidlig fase av oppbyggingen av innlandsisen. Til høyre ser vi at isskillet under den maksimale utbredelsen av isen lå langt sør for vannskillet.

Kilde: Landet blir til, Norsk geologisk forening.