NØREN KRONSKOG

Post 4

Post 4: Nøren Kronskog 2018-11-06T13:27:20+00:00

Project Description

Nøren Kronskog

Nøren Kronskog ble opprettet ca. 1700. Allerede fra slutten av 1600-tallet ble det gitt bestemmelser fra det offentlige om å verne skogen innenfor cirkumferensen mot ødelegger eller for hard beskatning. Til kullbrenning skulle det fortrinnsvis tas vindfall. Ethvert tre skulle hugges ved rota.

Kroning
Bergsved eller kølved til Røros Kobberverk, skulle hugges etter den siste juli. Det var forbudt for bøndene å holde geiter og å ta løv. Unge furu- og bjørketrær måtte ikke hugges til ved eller til skigard. Rovhogst var bøtelagt med straff (Forordning 5. desember 1685). Det var forbudt å sage opp mastetømmer. Mastetømmer var langt tømmer av de største dimensjonene, som skulle brukes til båtmaster.

Ved forordning 6. september 1688, vart hogsten av trelast regulert. På 1700-tallet kom en rekke nye forordninger (bestemmelser).
Disse forordningene var stemplet med kongens krone – derav navnet kronskog.

Kontrakt
Beboerne på Myre, Røste og Nøra kjøpte tilbake Kronskogen i 1807 av Røros Kobberverk. Fram til endelig kjøp skjedde 24. mai 1808, ble det satt opp en kontrakt for bruken av skogen. Hovedpunktene i denne kontrakten:
1. Ingen skal hugge i skogen før den blir skikkelig delt.
2. Ingen må siden hugge utenom den skog han har fått tildelt.
3. Ingen må selge sin skog til utenforstående.

Deling
Endelig deling av teigene, slik de er oppdelt i dag, skjedde i 1813.

   POST 4 PÅ KARTET

GRENSER

Grensene for Nøren Kronskog fulgte Glåma fra Havsjøen til Nøroset, østover Nøra til Svarthølen, ei rett linje opp til Høskletten, over fjellet til Hallsteinshøgda og fulgte Fylkesbekken ned til Havsjøen igjen. Se kart.

Circumferensen
I 1644 fant reinjegeren Hans Aasen kobbermalm ved Storvola, omkring ni kilometer nordøst for Røros sentrum. Det kom raskt i gang gruvedrift for å hente ut det verdifulle metallet, og i 1647 fikk verket omfattende privilegier. Røros Kobberverk fikk i fikk blant annet definert en cirkumferens med radius på fire mil (45,2 kilometer i dagens måleenheter) med sentrum i Storwartz gruve, som var på det opprinnelige funnstedet.

Innafor dette området kunne bare verket utnytte mineraler, skog og vassdrag til bergverksdrift. De kunne bruke statsallmenningene kostnadsfritt, og de hadde krav på leveranser fra privat skog mot en godtgjørelse. Bøndene ble ilagt plikt til å drive transport og å brenne trekull. Til gjengjeld tilfalt en tiendedel av kobberet kongen.

RØROS KOBBERVERK OG KRONSKOGER

Det er anslått at det fram til 1870-åra ble hogd hele ca. 12 millioner m3 trevirke for Røros Kobberverk. Gjennomsnittet pr år blir da ca. 50 000 m3. I dag hogges det ca. 20-30 000 m3 pr år i distriktet. Siden volumene var så store ble det selvsagt et veldig behov for hoggere, kolbrennere, lasskjørere og hester og okser til all frakt. Det var flere som jobbet med hogging, kølbrenning og frakt enn det som jobbet i gruvene og i smelteprosessen.

Røros Kobberverk strevde lenge med å få utvidet 1646-cirkumferensen. Det lyktes på et vis i 1753 da Rentekammeret bestemte at kopperverket skulle få dele et område med radius 3 mil og sentrum i Lovise hytte på Alvdal med Fredriks Gaves verk (Folldal). Men cirkumferensen løste ikke ressursproblemet og ble opphevet ved lov i 1818. Andre legale virkemidler ble etter hvert tatt i bruk. En bergordinans (lov/forskrift) av 1683 gav verket rett til avgiftsfri bruk av statens og kirkens skoger. Også med privateiere inngikk verket avtaler. En velkjent leveranseavtale med bøndene i Tylldalen skriver seg fra året 1735.

Røros Kobberverk førte ellers flere rettssaker mot rendøler, Aas-bøndene i Vingelen og oppsitterne på Tolga og drev oppkjøp av gods i Singsås kirkegods i Gauldalen, grenda Tufsingdalen i 1726, Fredrik Gaves verk 1826 som var argeste konkurrenten Barkaldgarden i 1806 med mer enn 10 000 mål skog. I flere bygder organiserte kopperverket såkalte kronskoger som var avgrenset og merket med kroner, bl.a. Tolgen Kronskog av 1709.

Strenge restriksjoner ble lagt på bruken uansett hvem som var eiere. Ellers var kopperverket gavmildt med forbud av ulike slag. Tømmerhogst og leveranse til trelasthandlerne på Østlandet var mer fryktet enn noe annet, og de nedla forbud mot slikt salg. Lauvhogst til dyrefor ble forbudt. Det samme ble geitehold. Tufsingdølene ble nektet å bygge flere garder og leie ut hus eller rom til folk. Jo flere folk, jo mer bruk av trevirke! Forbud mot bruk av bark til brød ble det derimot ikke noe av. Kontrollen ville bli for vanskelig.

I 1751 bidro Røros Kobberverk til at riksgrensa mot Sverige ble flyttet mot øst, og dermed ble skogen øst for Femund norsk. Samtidig ble det avtalt at svenske grensebygder kunne levere trevirke til Røros. Og det falt da ganske naturlig at kopperverket hilste unionen med Sverige velkommen i 1814.

I 1818 var det reelle skogdistriktet slik:
Gauldal fogderi: 33,89 kvadratmil
Nord-Østerdal fogderi: 82,10 kvadratmil
Mer og mer ble verket avhengig av områdene aller lengst i sør, søndre deler av Engerdal, Rendalen og området mellom Alvdal og Atna. I tidsrommet 1851-1867 ble det årlig brukt 11 880 lester kol (23 760 m³), og av dette kom 5084 lester fra de nevnte områdene.

I slutten av 1880-åra ble drifta lagt om. Innført koks, fraktet med den nye jernbanen, erstattet kolet, og verksledelsen kunne omsider puste ut etter sin seige og lange kamp om skogen for å sikre drift av verket.

Lokalt klima

Det enorme behovet for ved og trekull – ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene – førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utafor cirkumferensen. Forbrenninga førte også til betydelig luftforurensning, som i sin tur førte til at skogen ikke vokste skikkelig opp igjen.

Skogen er en stor CO2-binder. Sammen med forurensende røyk fra malmsmeltinga var nok forurensningsproblemet ganske stort i området. Eldre folk snakket om at rundt Røros voks det nesten ingen ting. Det er først i dag at vi ser skogen begynner å ta seg opp igjen.

Sammen med mindre trykk av beitedyr, har vi nå en formidabel skogvekst i området.