SOLLERKONGEN

Post 8

Post 8: Sollerkongen 2018-11-06T18:40:12+00:00

Project Description

Sagnet om Sollerkongen

Sollerkongen bodde på øya Store Sollerøya i Femund. Etter sagnet levde han på 12 og 1300-tallet og var antagelig en hedning (av norrønt hede – en som bor på landet og holder på sin gamle tro).

Sollerkongen hadde kone og ei datter. Ved siden av et lite gardsbruk med noen kyr, drev han mye med jakt på elg. Etter tradisjonen hadde Sollerkongen både stålboge, stålbile(øks) og stålski. En vintersøndag skulle Sollerkongen til Nidarosdomen på søndagsmesse. Han brukte stålskiene og hadde dyreshunden med. Den klarte ikke å holde følge. Sollerkongen hadde med en stor elgsbog som niste for hunden. Denne la han att på en gard i Gauldalen, og bad folka på garden gi hunden av den når han kom etter. Denne garden heter senere Bogen.

Sollerkongen var ikke noe glad i å betale skatt. Hver gang lensmannen kom roende fra Buvika til Sollerøya for å kreve inn skatt, stakk han av i båten mot Elgå.
Til slutt ble lensmannen så lei av at sollerkongen aldri betalte skatten, så han tok med seg kona, dattera og bjøllkua som gissel. De rodde over Femund til Tufsingdalen. Derfra gikk de kløvveien til Os. På dette stedet her skulle de kvile/raste. Mens de satt på bakken her, sa dattera: «Je syntes det let i båggåstrengen hans pappa, je». «Nei», svarte mora; «det let berre ti bjøllen hinnes Havsol» (navnet på kua). I det samme dirret pila i ryggen på lensmannen. Da hadde Sollerkongen stått oppe på egga i SØ – og stilt seg innpå med pil og bue, før han skjøt lensmannen.

Det platået som toppen av den egga er en del av – kalles Stillbakken – bakken der Sollerkongen stilte seg innpå. Etter all jakt på elg og rein, var Sollerkongen en stor skytter. Så sjøl om holdet er langt, var dette et kurant hold for han. Sollerkongen begravde lensmannen på denne moen her – derav navnet Lensmannsmoen, som stedet her heter. Etter det, dro han med kona, dattera og bjøllkua tilbake til Sollerøya. Historieinteresserte osinger har gravd etter gullknappene på uniforma til Rendalslensmannen her på Lensmannsmoen. Det er ennå ikke funnet noen gullknapper her.

   POST 8 PÅ KARTET

Skatten i Femunden

I følge sagnet, grov Sollerkongen ned en skatt ved Sollerøya. Stedet merket han av på ei bile (øks), som han slengte ut i Femund. Verken bila eller skatten er ennå funnet igjen!

SOLLERKONGEN
Ble skutt på ei sandør mellom Litj-Soller’n og Bjønnberget, like ved Jonasberget.

DATTERA
Ble gift i til Lomnes i Rendalen. Hun lengtet tilbake til Sollerøya, og sa en gang: «visst er det vakkert i Lomnes, lier, men vakrere var det ved Femundens sider, der storoksan (elgoksan) hass pappa gikk og ratet som best».

NAVNET
Sollerøya betyr den solrike øya. Øyer ute i store sjøer får mye sol, fordi fjellene kommer på avstand. Himmelsektoren blir stor, og sola rinner tidlig og går ned sent.

MIDDELALDEREN

I romertida var klimaet litt kaldere enn i dag. Fra vikingetida til tidlig på 1300-tallet hadde vi et varmere klima i Nord-Europa. Herfra til slutten av 1800-tallet betegner klimaforskerne som «den lille istid». Befolkningen økte. Det gunstige klimaet muliggjorde norrøne bosetninger på Grønland fra 900-tallet. I Norge dyrket man korn 100 til 200 meter lenger opp i fjellsidene enn i dag, og England var en sterk konkurrent til Frankrikes vinproduksjon.

Starten på den lille istid var hungersårene fra 1315 til 1322. Våren 1315 ble Europa rammet av uvanlig mye regn. Gjennom hele våren og sommeren fortsatte regnet, og temperaturen var lav. Under disse forholdene kunne ikke kornet modnes. Kornet ble derfor ført innendørs i urner og potter.

Gress og høy til dyrene kunne dermed ikke bli lagret, noe som førte til at det ikke ble fôr til buskapen. Dette førte sult, sykdommer, kriminalitet og også noen steder kannibalisme. Mye av såkornet var blitt brukt til mat, så tilgangen på føde kom ikke opp på et normalt nivå igjen før i 1325. Dermed begynte befolkningsveksten på nytt.

Historikere er uenige seg imellom, men det er estimert at rundt 10-15 % av befolkningen i mange byer og landsbyer døde. 30 år senere kom svartedauden til Nord-Europa. I Norge døde 60 % av befolkninga. Fra ei befolkning på 450 000 på tidlig 1300-tall, sank den den til 150 000 på slutten av 1300-tallet. I Os var det bare bosetting på Os-garden og noe bosetting i Dalsbygda.